Hjem Til Paradis

I går døde en mann i bygden min. Han hadde kreft. Han var også en ensom alkoholiker, bygdetullingen ingen ville vite av. Nyheten om hans død fikk meg til å takke Gud. Jeg takket selvsagt ikke for hans bortgang, men for at jeg hadde greid å være lydig. Omtrent seks måneder før dødsfallet sendte jeg nemlig et brev til denne mannen. La oss kalle ham Erik.

Jeg hadde en drøm om Erik for nesten et år siden. I drømmen satt jeg ved oppkjørselen til min fars hus, midt i sentrum av Paradis. Jeg satt og jobbet. Så kom Erik vandrende. Han gikk forbi meg og tuslet opp den bratte bakken opp til min fars hus. Det var det hele.

Jeg var godt kjent med drømmetydning og forstod at det dreide seg om å komme hjem til vår far i himmelens paradis, og at Erik ville komme dit før meg. Noen ville kanskje undret på hvordan en drukkenbolt og langt fra kirkegjenger kunne komme til paradis. Men det som undret meg var hvorfor jeg ble vist dette. Skulle jeg be? Skulle jeg gjøre noe?

Noen måneder senere kom svaret. Ryktet hadde spredd seg og jeg fikk vite at Erik hadde kreft, dødelig kreft. Plutselig ga alt mening. Jeg fikk drømmen for å gi trøst, formidle godhet og håp.

Men jeg kjente ikke Erik. Jeg hadde aldri snakket med ham og jeg visste ikke egentlig hva han het en gang. Jeg kjente bare det lokale kallenavnet han hadde fått. Heldigvis visste datteren min hvor han bodde. Da var planen klar.. jeg begynte å skrive et brev til ham.

Brevet ble skrevet og lagt i en konvolutt. Jeg fortalte om drømmen og betydningen. Jeg delte ord til trøst og lot ham vite at han ikke er alene. Jeg ba ham ikke være redd, for det finnes ikke noe vakrere sted enn paradis. Jeg ba ham vite at Gud ELSKER ham og at alt er tilgitt, alt er glemt, om han tar imot gaven Yeshua (Jesus) har gitt ham… Så ble brevet liggende på stuebordet omhyllet av tvil.

Skulle jeg virkelig gi fra meg et så kontroversielt brev i et så lite samfunn? Hva om det kom i feil postkasse? Tankene svirret en stund og tiden dro ut, det kokte liksom litt bort i kålen. Men av og til ble jeg minnet på det og tenkte med skrekk “Tenk om han dør før jeg får gitt ham brevet?”. Og så tok jeg mot til meg og brevet ble lagt i postkassen.

Deretter forsvant hele temaet mer eller mindre i hverdagens trivialiteter, helt til ting begynte å skje. Huset til Erik brant ned til grunnen for en måned siden, og i går døde han av kreft. Derfor takker jeg Gud for at Erik har kommet hjem til sin far himmelen og for at jeg hadde vett til å være lydig.

Dersom du liker denne posten og synes andre burde lese den også, så hjelp oss å dele sosiale medier. Dersom du ønsker å motta fremtidige innlegg, kan du like vår facebook side eller registrere deg for oppdateringer på epost. Fred være med deg :)